På Krokskogen skal det finnes et fossefall som spruter utover fjellsiden med en stråle så fin at den har gitt navn til både bekken og tjernet den renner ut av. Krogskogens svar på Manneken Pis kalte den gamle vandreren og krogskogeneksperten H.O. Christoffersen denne spesielle fossen.
Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum
Publisert: 30. november 2025
Publisert: 30. november 2025
Strålen åpenbarer seg dessverre ikke uten videre. Bare når bekken går flomstor, får vannet nok kraft til å strekke seg utover klippeveggene i en tydelig bue.
Jeg kom over Christophersens beskrivelse av fossen en gang i våres, da jeg leste meg opp på Krokskogen. Jeg innså at fossen det var snakk om, var en del av Migarbekken, som har sitt utspring i Migartjern ved kanten av Krokskogen, der fjellsidene stuper ned mot Steinsfjorden. Jeg hadde nemlig vært der før. Men det var en tør høstdag for mange år siden. Jeg hadde fulgt den gamle veien fra Skardet ned til bilveien etter å ha besøkt den mer kjente Mørkgonga. Den gangen var bekken bare et fuktig avtrykk nedover fjellsiden.
Christophersen skriver at han besøkte fossen tidlig i vårløsningen. Han hadde derfor et håp om at strålen ville vise seg. Men etter et par sider med det han selv omtaler som etymologiske fantasier, kommer det fram at bekken ikke var vannrik nok. Han klatret imidlertid opp til selve Migaren og tok seg en liten dusj i det varme vårværet.
Migartjern.
Om våren var litt for tidlig for Christophersen, var den kommet litt for sent for min del. Riktignok hadde jeg fremdeles et lite håp om at det var nok snø igjen i marka til å lage en skikkelig vårflom. Hver dag tittet jeg lengselsfullt ned i Asdøla på vei til og fra jobb for å se om vannmengden økte, men elva ble bare mindre og mindre utover våren. Var det ikke vann i Asdøla, ville det heller ikke være vann i Migarbekken.
Det ble etter hvert sommer og det ble tørt. Lenge. I marka var det så vidt det surklet litt vann langt nede mellom bekkesteinene. Kom det en og annen regnskur, var det ikke i nærheten av å monne. Skogbunnen sugde alt vannet til seg. Ikke en dråpe nådde fram til bekker og vassdrag.
Det skulle bli høst og september før regnet kom, men da kom det til gjengjeld med full styrke. Det regnet konstant i fjorten dager – innimellom i så store mengder at det ikke kunne kalles noe annet enn et skybrudd. Asdøla skummet brun og stor under Ringeriksveien og ga klar beskjed om at nå var tiden inne for å besøke Migaren.
Ifølge værmeldingen skulle regnet gi seg på mandag og resten av uken skulle det både være opphold og sol. Skuffelsen var derfor stor når alle himmelens sluser åpnet seg mens jeg hastet oppover Lierdalen for å rekke Migaren før det ble mørkt. Det viste seg imidlertid at regnskuren bare var en siste hilsen fra værgudene, og da jeg passerte Skaret, sprakk himmelen opp og viste seg med både sol og blå himmel.
Ura ved Skardveien.
Den voldsomme regnskuren hadde nok skremt folk bort fra skogen. Jeg var den eneste som stod parkert på den digre parkeringsplassen til Mørkgonga. Det var heller ingen spor etter folk på stien oppover den bratte åssiden. Vann var det imidlertid spor av. Stien fra parkeringsplassen var forvandlet til en bekk, og alle skogens søkk var fylt til randen av brunt flomvann. Dette lovet godt med tanke på Migaren.
Etter hvert kom jeg inn på Skarveien. Den går nesten snorrett diagonalt opp over åssiden. Akkurat slik Christophersen beskrev det for åtti år siden hørte jeg bekkebruset fra Migarbekken i det jeg nærmet meg en lysning i skogen. Lysningen viste seg å være en gigantisk ur og her endret veien karakter fra å være myk og vanntrukket skogbunn til en steinsatt skjæring som krysset skrått over den bratte ura. Over ura tronet det forrevne og sprukne klipper som med tydelighet viste hvor alle steinene en gang i tiden hadde hatt sitt tilholdssted.
Straks etter at ura var krysset kom jeg inn i et snar og her fosset Migarbekken under veien. Spent kikket jeg oppover mot klippene. Imellom løvverket kunne jeg skimte fossen som falt i etapper nedover fjellsiden. Fossen var fin den, men noen stråle kunne jeg ikke se. For å ta fossen nærmere i øyensyn kravlet jeg meg oppover langs bekken. Jeg trengte ikke gå mange meterne for å kunne konstatere jeg hadde sett riktig fra veien: Det var ingen stråle i fossen.
Likevel forsøkte jeg å få plassert fotoapparatet på stativet for å knipse et par bilder av fossen, men jeg ble ikke helt fornøyd. Kanskje var det bedre på den andre siden av bekken? Midt i bekken var det en stor stein. Dersom jeg greide å hoppe ut til den, ville jeg nok komme meg over. Så tenkt, så gjort. Mens jeg sto der på steinen med bekken frådene rundt meg, begynte jeg imidlertid å tenke litt. Bekkeløpet var fylt med grus og stein i alle størrelser. Flere steder ble massene holdt tilbake av gamle trestammer og kvist som lå på kryss og tvers i bekkeløpet. Det var vanskelig å si hvor stabile disse massene var etter at tusenvis av kubikkmeter vann hadde feid nedover bekkeløpet de siste ukene. Jeg fikk det plutselig travelt med å hoppe videre til den andre bredden.
Her viste det seg å være enda brattere enn på den siden jeg kom ifra. Det var nesten umulig å få satt beina på et sted hvor jeg ikke gled nedover den sleipe skråningen. Til slutt fikk jeg fotfeste i en liten svank og jeg klarte å stå stille for en stakket stund. Endelig fikk jeg plassert stativ og kamera uten at det kom for mange busker og trær i veien for fossen.
Etter å ha tatt et par bilder var det på tide å komme seg ned til Skarveien igjen. Det viste seg ikke å være helt lett. På den siden jeg stod var bakken så bratt at jeg garantert ville skli ned i bekken. Hoppe over bekken ved hjelp av den store steinen var heller ingen mulighet siden toppen av steinen var mye høyere fra denne siden. Etter en stund fikk jeg øye på et lite brekk noen meter lengre ned i bekken. Her kunne det muligens være grunt nok til at jeg kunne komme tørrskodd over.
Jeg forsøkte meg med et lite skritt i riktig retning og dermed begynt jeg å skli nedover mot bekken helt uten kontroll. Før jeg visste ordet av det, sto jeg med begge beina i bekken. I bekken fikk jeg omsider øye på en stein som sto litt høyere enn de andre. Derfra var det heldigvis ikke lengre over til den andre siden enn at jeg kom meg over med et lite byks. Mirakuløst nok sto jeg plutselig på den andre siden av bekken like tørr på beina nå som da jeg kom.
Jeg ruslet nedover Skarveien med blandede følelser: Det var deilig at to uker med regnvær var over. Det var dessuten en fin høstkveld med et gyllent og vakkert lys over Krokskogen. Migaren var også fin, men hvorfor var det ingen stråle i fossefallet? Jeg hadde litt vanskelig for å tro at det ikke var nok vann i bekken. I så fall må migaren kreve enorme mengder med vann. Kanskje har det vært endringer i terrenget som gjør at bekken ikke får den samme farten som tidligere?
Noen dager etter turen til Migaren traff jeg på to kolleger som jeg visste var gamle Krogskogstravere. Jeg benyttet anledningen til å spørre dem om Migaren. Begge bekreftet at Migaren skulle vise seg med en flott stråle ved stor vannføring. Men da jeg spurte om de faktisk hadde sett strålen med egne øyne, ble de begge svar skyldige. Tanken slo meg: Kanskje er dette med strålen bare en myte? Kanskje har den fått navnet Migaren fordi den stort sett kun setter igjen en mørk smal stripe i fjellsiden. Omtrent som om noen har pissa på fjellveggen?
Det er mulig jeg tar turen tilbake til Migaren i vårløsninga for å få svar på mysteriet. Inntil videre forblir historien om Migaren en myte.
Skarveien
Skarveien er faktisk en vei, ikke bare en sti. Dette blir spesielt tydelig er det når veien skjærer diagonalt over ura som er nevnt i artikkelen. Dette må ha vært et ressurskrevende byggverk i sin tid. Ifølge Christoffersen er veien gammel og utgjorde en av flere ferdselsårer over Krokskogen. Christoffersen hevder at veien tidligere ble kalt Angersklev, et navn som kommer av at den fører ned til Steinsfjorden (anger = fjord). Med andre ord fører Angersklev ned til fjorden, mens Krokkleven går ned til det som en gang ble kalt Sundvollskroken.
Manneken Pis
Manneken Pis er navnet på den kjente statuen av den lille gutten som står og tisser i en brønn i den belgiske hovedstaden Brussel. Statuen er et yndet mål for turister og byen skal være full av suvenirer som i større eller mindre grad gjør ære på den kjente figuren. Jeg er selv så heldig at jeg disponerer en slik vellykket reproduksjon, etter at et familiemedlem med sans for smakfulle suvenirer gikk til anskaffelse av en brusopptrekker etter et besøk i Brussel.
Migaren
For yngre og mer kultiverte lesere bør det nevnes, for ordens skyld, at «å mige» er et gammelt folkelig uttrykk for «å tisse».
Kilder:
Christophersen, H.O. (1977). En vandrer krysser sine spor. Gyldendal Norsk Forlag.
