Villstyring.no - Kjerringa på Glassåsen

Glassåsen og Kraftkollen i skumring.

En gang på slutten av 1700-tallet beveger en kvinne seg gjennom den nattsvarte skogen på vei til Lier. Ingen vet hvorfor hun har valgt denne veien gjennom skogen. Hun går seg fast i det bratte fjellet som stuper ned mot bygda. Under en bergpynt blir hun stående og rope om hjelp, inntil en mann forbarmer seg over henne og hjelper henne ned på trygg grunn.

Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum
Publisert: 02.01.2026

Like dramatisk er det ikke for meg, der jeg brøyter meg gjennom juletrehøye grantrær og vissent bringebærkratt en snøfattig ettermiddag i romjula. Jeg har vært en tur for å se på julegrana på Kraftkollen. Det gikk overraskende fort, og siden plassen rundt julegrana var tett befolket av barnefamilier med pølsebål, ble det heller ikke rom for en stille stund med kontemplasjon og utsikt over Lierdalen som kulisse. Det var enda en time til solnedgang, dermed gikk turen videre over Glassåsen.

Hytta som kjerringa egenhendig bygde under berghammerne skal ligge et sted i den lille bekkedalen mellom Glassåsen og Kraftkollen. Istedenfor å ta stien følger jeg bekken nedover. Dalen vider seg snart ut og blir til en slags myr. «Her kan det ikke være», tenker jeg. Selv om kjerringa visstnok skal ha vært noe for seg selv, er det lite sannsynlig at hun ville bygd en hytte midt i myra. Dessuten sies det at hun dagen etter redningsaksjonen gikk tilbake til fjellet og fant seg en plass med utsikt over bygda. Hvis det er riktig, så må hun ha plassert hytta nærmere skråningen mot det som nå er blitt en travbane.

Ganske riktig. Der bekken forsvinner i et hull i bakken ser jeg tuftene på en liten haug rett ved skråningen. Utsikten får jeg bare en fornemmelse av. I dag ligger skogen tett nedover i skråningen.

Tuftene etter Tores hytte sett fra berget ovenfor.

Da Tore, som hun het, spurte grunneieren om å få bygge en hytte på tomta, fikk hun avslag. Hun bygde likevel, men passet på å bygge midt i delet mellom de to eiendommene på stedet. Fremdeles går det et gammelt beitegjerde over tomta, men nå ligger dette tett innpå sørveggen på muren. Manøveren fungerte tydeligvis, for hun ble boende i hytta helt til sin dødsdag. Da hadde hun ligget til sengs i fire år før hun snudde seg mot steinveggen og døde samme natt.

Tore skal ha blitt født i Gudbrandsdalen, men slo seg sammen med et taterfølge. Av taterne fikk hun opplæring i trolldomskunster og i Lier livnærte hun seg blant annet ved å spå unge jenter og gutter. Der hun ble tatt vel imot ga hun gjerne gode råd dersom det feilte dyr eller mennesker noe. Hvis hun ikke ble tatt vel imot, forbannet hun alt som fantes i huset.

Men kjerring? Mye tyder på at Tore, som hun het, utfordret datidens kjønnskategorier. Riktignok var Tore et navn som både menn og kvinner brukte på denne tiden, men det sies at hun hadde skjegg som en mann og gjerne gikk i bukser når skjørtet ble for upraktisk under hyttebyggingen. Det er mulig at vedkommende som utførte folketellingene for Tranby sokn i 1801 også var litt ambivalent hva kjønn angår. I alle fall er det oppført en ugift «pige» på 75 år med yrke almisselem under Sørsdal Hovedgaard. Det oppsiktsvekkende er at hun er oppført med navnet Tore Pederssen, mens alle de andre kvinnene under Sørsdal Hovedgaard er oppført med datter etter farens navn. I så fall burde hun vært oppført som Tore Pedersdatter.

Grunnmuren etter Tores hytte står fortsatt ganske bra den dag i dag, men skogen vokser faretruende nær. Flere store grantrær har falt rundt murene, og det er bare flaks at de ikke har truffet selve grunnmuren. Med andre ord: Dersom vi ønsker å bevare murene som et kulturminne begynner det å haste med å rydde opp rundt hytta.