Dersom du rusler den gamle traktorveien gjennom Småtjednskogen en sommerdag, kan det godt hende at du får kjeft når du midtveis passerer myra med de to tjernene. Den som kjefter er den mellomstore vadefuglen gluttsnipa. Den har sannsynligvis reiret sitt i nærheten og nå gjør den alt for å rette oppmerksomheten et helt annet sted.
Det er ikke så veldig vanskelig å få et glimt av den, for når du nærmer deg myra, flyr den opp mot skogkanten mens den utstøter lyder som ligner kjapp, kjapp, kjapp. I flere år har jeg forsøkt å ta et bilde av den, men har dessverre ikke lyktes. For det første dukker den ikke opp hver sommer, og for det andre flyr den som regel i motsatt retning.
I fjor sommer hadde jeg imidlertid hellet med meg. Årets gluttsnipe var av det spesielt snakkesalige slaget og nebbet gikk med ujevne mellomrom fra morgen til kveld, enten det var folk i nærheten eller ikke. Etter en slik aktiv dag tok jeg med meg kamera og stativ ned til myra i håp om at den skulle vise seg på passe avstand. Idet jeg tok steget ut i myra fløy den opp fra pytten, men istedenfor å fly motsatt vei slik den pleier å gjøre, satte den seg i et enslig grantre rett foran meg. Der ble den sittende så lenge at det ble tid til både fotografering og filming. Etter en stund tok den til vingene. Jeg var sikker på at seansen var over, men istedenfor å fly til skogkanten på motsatt side, fløy den ned til den nærmeste bredden og fortsatte kjeftingen der mens den trippet fram og tilbake.
Selv om gluttsnipa ikke dukker opp hver sommer, er det visstnok ingen sjelden fugl. Ifølge utbredelseskartet er den mer vanlig nordover i landet. Den hekker «helst i glissen, gammel, tørr furuskog nær myrer og vassdrag» (Fugleguiden). Etter å ha lest dette, slo det meg at jeg stort sett hadde nærmet meg gluttsnipa fra sørsiden av myra. Denne sommeren hadde den kanskje byttet hekkeplass fra sør til nord siden den valgte å holde på min oppmerksomhet i sørkanten av myra?
Uansett var det en artig opplevelse å se gluttsnipa på nært hold i fjor sommer. I år var det stille på myra mellom grantrærne i Småtjednskogen.
2014
Forrige helg var egentlig planen å rangle rundt på Jotunheimens topper eller padle nedover Vassfarets vann og elver, men slik gikk det ikke. Yr var ikke helt på vår side og dermed ble det hyttetur til Rjukan isteden. Her ble det en liten padletur mellom regnbygene, på Gaustatoppens bakside, og det var slett ikke så verst det heller.
2014
Du trodde kanskje dette er en helt ordinær stemorsblomst, men der tar du nok feil. Denne fant jeg høsten 2010 på Skrukkefyllhaugen i Vassfaret, bare noen få meter fra de gamle hustuftene som nå bare antyder hvor grunnmuren til huset på den lille plassen en gang stod. Det er med andre ord ikke usannsynlig at denne blomsten en gang ble plantet av Berte Skrukkefyllhaugen som bodde der fra hun ble født i 1854 til noen satte fyr på huset hennes en gang på 1890-tallet.
2014
Denne fuglen traff jeg på en liten klippe ved Langvannet midt i Jotunheimen. Den brydde seg ikke videre om meg. Den stod ganske stille og bare stirret utover vannet selv om jeg nærmet meg mer og mer. ”For en dum fugl”, tenkte jeg. ”Det er sikkert en sånn gjøk som ganske snart vil bli spist opp av et eller annet dyr”.
2016
Ifølge en gammel fiskeskrøne skal Tjuvtjern i Finnemarka huse en liten, men eksklusiv stamme med storørret. Inntil nå har dette vært en hemmelighet som kun noen få personer har kjent til. Det hele starter en høstdag en gang på nittitallet da tre karer strøk til skogs fra Eiksetra. De svettet og pustet opp Dritarbakkane, for på ryggen hadde de hver seg en tung bør. De skulle nemlig inn til Tverråsvannet og Goliaten med settefisk.
2021
Dersom du tar den umerka stien mellom Våerroi og Hjerdalen – den som går nord for tjernene bortover dalen, kommer du før eller siden til en bekk som renner ut i Fagerhaugtjønn. Bekken kan du ikke unngå å se, den må du nemlig over. Men dersom du er ekstra oppmerksom på akkurat dette stedet, vil du kanskje legge merke til en varde på østsiden av bekken som kun består av en høy, smal og spiss stein som er plassert på høykant.
2014
Juni 2010 var jeg på kanotur i Vassfaret sammen med Anders Øibo. Fra Strøen trillet vi kanoen ned veien på østsiden av vassdraget mot Suluvannet. Da vi var på linje med Høgfossen, bestemte vi oss for å gå ned i lia for å ta fossen nærmere i betraktning. På vei ned gikk vi over en liten myr, og det var der jeg så det; et søkk i myra som var for stort til å være fra en elg og for bredt til å være fra et menneske. Jeg stoppet, så på Anders, og pekte.
2014
Som de fleste i Lier og omegn vet, er Goliaten en liten perle av et vann som ligger vakkert til under Tverråsen. Vannet er omkranset av glissen furuskog og har flere badevennlige svaberg. De fleste vet nok også at hytta ved Goliaten åpnet for allmennheten i fjor på disse tider. Men kanskje er det også noe ved Goliaten ikke alle vet?
Tilbake til toppen