Det er ikke så veldig vanskelig å få et glimt av den, for når du nærmer deg myra, flyr den opp mot skogkanten mens den utstøter lyder som ligner kjapp, kjapp, kjapp. I flere år har jeg forsøkt å ta et bilde av den, men har dessverre ikke lyktes. For det første dukker den ikke opp hver sommer, og for det andre flyr den som regel i motsatt retning.

I fjor sommer hadde jeg imidlertid hellet med meg. Årets gluttsnipe var av det spesielt snakkesalige slaget og nebbet gikk med ujevne mellomrom fra morgen til kveld, enten det var folk i nærheten eller ikke. Etter en slik aktiv dag tok jeg med meg kamera og stativ ned til myra i håp om at den skulle vise seg på passe avstand. Idet jeg tok steget ut i myra fløy den opp fra pytten, men istedenfor å fly motsatt vei slik den pleier å gjøre, satte den seg i et enslig grantre rett foran meg. Der ble den sittende så lenge at det ble tid til både fotografering og filming. Etter en stund tok den til vingene. Jeg var sikker på at seansen var over, men istedenfor å fly til skogkanten på motsatt side, fløy den ned til den nærmeste bredden og fortsatte kjeftingen der mens den trippet fram og tilbake.

Selv om gluttsnipa ikke dukker opp hver sommer, er det visstnok ingen sjelden fugl. Ifølge utbredelseskartet er den mer vanlig nordover i landet. Den hekker «helst i glissen, gammel, tørr furuskog nær myrer og vassdrag» (Fugleguiden). Etter å ha lest dette, slo det meg at jeg stort sett hadde nærmet meg gluttsnipa fra sørsiden av myra. Denne sommeren hadde den kanskje byttet hekkeplass fra sør til nord siden den valgte å holde på min oppmerksomhet i sørkanten av myra?

Uansett var det en artig opplevelse å se gluttsnipa på nært hold i fjor sommer. I år var det stille på myra mellom grantrærne i Småtjednskogen.