Juni 2010 var jeg på kanotur i Vassfaret sammen med Anders Øibo. Fra Strøen trillet vi kanoen ned veien på østsiden av vassdraget mot Suluvannet. Da vi var på linje med Høgfossen, bestemte vi oss for å gå ned i lia for å ta fossen nærmere i betraktning. På vei ned gikk vi over en liten myr, og det var der jeg så det; et søkk i myra som var for stort til å være fra en elg og for bredt til å være fra et menneske. Jeg stoppet, så på Anders, og pekte.
”Tror du det er bjørn?”, sa Anders. Han hadde en lett sarkasme i stemmen og et lite hånflir på lur. Anders’ sarkasme sammen med det faktum at jeg egentlig ikke hadde gjort meg noen forhåpninger i forkant av turen at det skulle være mulig å se spor av bjørn, gjorde at jeg umiddelbart slo det hele fra meg. Det til tross for at bjørnestammen hadde tatt seg kraftig opp de siste årene, og at vi var rett i nærheten av den sagnomsuste skadebjørnen Rugg sitt gamle hi. Av den grunn tok jeg verken noen bilder av sporet eller tok meg tid til å lete etter nye spor i nærheten.
Anders og jeg fant fossen og tok den nærmere i øyesyn. Vi var begge enige om at det var en fin foss. Vi kunne også se rester av fløtningsverket som en gang i tiden ble bygget på initiativ fra en kar som ble kalt Bakkegubben og jeg kunne fortelle en halvinteressert Anders at før fløtningsverket ble bygget, ble alt tømmeret kjørt ned til der Trytetjernsbekken og Strøselva møtes, og at det var derfor det het Trytetjernsvelta der nede. Jeg betakket meg heller ikke for å fortelle den like halvinteresserte Anders at da fløteverket sto ferdig var det kun de eldste fløterne som fikk fløte tømmeret. De yngre karene med forsørgeransvar fikk slippe i tilfelle det skulle gå forferdelig galt. Noe det for øvrig ikke gjorde. Fløteverket fungerte visst helt utmerket.
Etter det gikk vi tilbake opp på veien til kanoen som stod der og ventet på tralla si. Anders nevnte at han kunne lukte vilt. Jeg kjente eimen jeg også, men unngikk å foreslå at det kunne være bjørn.
2016
Ifølge en gammel fiskeskrøne skal Tjuvtjern i Finnemarka huse en liten, men eksklusiv stamme med storørret. Inntil nå har dette vært en hemmelighet som kun noen få personer har kjent til. Det hele starter en høstdag en gang på nittitallet da tre karer strøk til skogs fra Eiksetra. De svettet og pustet opp Dritarbakkane, for på ryggen hadde de hver seg en tung bør. De skulle nemlig inn til Tverråsvannet og Goliaten med settefisk.
2021
Dersom du tar den umerka stien mellom Våerroi og Hjerdalen – den som går nord for tjernene bortover dalen, kommer du før eller siden til en bekk som renner ut i Fagerhaugtjønn. Bekken kan du ikke unngå å se, den må du nemlig over. Men dersom du er ekstra oppmerksom på akkurat dette stedet, vil du kanskje legge merke til en varde på østsiden av bekken som kun består av en høy, smal og spiss stein som er plassert på høykant.
2022
Dersom du rusler den gamle traktorveien gjennom Småtjednskogen en sommerdag, kan det godt hende at du får kjeft når du midtveis passerer myra med de to tjernene. Den som kjefter er den mellomstore vadefuglen gluttsnipa. Den har sannsynligvis reiret sitt i nærheten og nå gjør den alt for å rette oppmerksomheten et helt annet sted.
2014
Som de fleste i Lier og omegn vet, er Goliaten en liten perle av et vann som ligger vakkert til under Tverråsen. Vannet er omkranset av glissen furuskog og har flere badevennlige svaberg. De fleste vet nok også at hytta ved Goliaten åpnet for allmennheten i fjor på disse tider. Men kanskje er det også noe ved Goliaten ikke alle vet?
2014
Du trodde kanskje dette er en helt ordinær stemorsblomst, men der tar du nok feil. Denne fant jeg høsten 2010 på Skrukkefyllhaugen i Vassfaret, bare noen få meter fra de gamle hustuftene som nå bare antyder hvor grunnmuren til huset på den lille plassen en gang stod. Det er med andre ord ikke usannsynlig at denne blomsten en gang ble plantet av Berte Skrukkefyllhaugen som bodde der fra hun ble født i 1854 til noen satte fyr på huset hennes en gang på 1890-tallet.
2014
Forrige helg var egentlig planen å rangle rundt på Jotunheimens topper eller padle nedover Vassfarets vann og elver, men slik gikk det ikke. Yr var ikke helt på vår side og dermed ble det hyttetur til Rjukan isteden. Her ble det en liten padletur mellom regnbygene, på Gaustatoppens bakside, og det var slett ikke så verst det heller.
2014
Denne fuglen traff jeg på en liten klippe ved Langvannet midt i Jotunheimen. Den brydde seg ikke videre om meg. Den stod ganske stille og bare stirret utover vannet selv om jeg nærmet meg mer og mer. ”For en dum fugl”, tenkte jeg. ”Det er sikkert en sånn gjøk som ganske snart vil bli spist opp av et eller annet dyr”.
Tilbake til toppen