Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hastet opp til Eiksetra etter å ha observert at tåka har ligget bortover åsene langs Lierdalen. Men sikkert er det at jeg nesten like mange ganger har passert Damvannet, skuffet over at marka bader i sol fra skyfri himmel.
Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum
Publisert: 14.11.2025
Av en eller annen grunn er forholdene i Lierdalen slik at skydekke ofte ligger som et lokk over bygda. Dette skylaget er gjerne ikke tjukkere enn at skogområdene i Finnemarka slipper unna tåkehavet. Mang en skautraver synes dette er storveis siden det som så ut til å bli en grå og hustrig dag i bygda, i stedet blir en skautur i solskinn og varme.
For den som vil fotografere skogen, er sol og blå himmel ikke alltid det beste. Skogen har en tendens til å bli rotete med kvist og kvast i hytt og pine når den skal festes på bildebrikka. Det som for øyet kan se ut som en majestetisk furu, blir i stedet til et fotografi av et rotete kratt. Tåke er derfor skogfotografens hemmelige venn. Tåka rydder opp i skogen. Den sørger for at de nærmeste trærne kommer i forgrunnen, mens andre trær og busker forsvinner i bakgrunnen.
Etter alle bomturene har jeg ikke lenger særlig store forventninger når jeg ser skyene henge i åssidene. Slik var det også sist søndag. Men til min store overraskelse lå tåke like tjukk i det jeg passerte Damvannet. Slik fortsatte det helt til Solvang hvor vi parkerte bilen, og forholdene skulle vise seg å bli bedre og bedre etter hvert som vi besteg Vakkertjernsheia og Tverråsen.
Heia lå akkurat i tåkehavets grenseland. I det ene øyeblikket var solen skjult bak tåkeskyene for i det neste å kaste sine stråler gjennom en myriade av mikroskopiske dråper som hang stille i luften.
Etter å ha besøkt Tverråsutsikten, som slett ikke var noen utsikt denne dagen, slapp vi oss ned den umerka stien fra Jutulhogget til Måneskinnsheia. Her var forholdene enda finere. Siden det lakket mot solnedgang, ble hele Måneskinnsheia badet i et gyllent og mykt ettermiddagslys. Det var som om hele heia var belyst av en kjempemessig softbox.
Vi ble værende en stund på heia, tok inn over oss de fine forholdene og knipset i vei med både fotografiapparat og mobiltelefon. Men det gyllne ettermiddagslyset bærer bud om at etter lys kommer mørke. Dersom vi ikke skulle bli fanget i høstmørket, var det på tide å forlate skogen.
Mer fra Finnemarka:
