Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hastet opp til Eiksetra etter å ha observert at tåka har ligget bortover åsene langs Lierdalen. Men sikkert er det at jeg nesten like mange ganger har passert Damvannet, skuffet over at marka bader i sol fra skyfri himmel.
Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum
Publisert: 14.11.2025
Av en eller annen grunn er forholdene i Lierdalen slik at skydekke ofte ligger som et lokk over bygda. Dette skylaget er gjerne ikke tjukkere enn at skogområdene i Finnemarka slipper unna tåkehavet. Mang en skautraver synes dette er storveis siden det som så ut til å bli en grå og hustrig dag i bygda, i stedet blir en skautur i solskinn og varme. 
For den som vil fotografere skogen, er sol og blå himmel ikke alltid det beste. Skogen har en tendens til å bli rotete med kvist og kvast i hytt og pine når den skal festes på bildebrikka. Det som for øyet kan se ut som en majestetisk furu, blir i stedet til et fotografi av et rotete kratt. Tåke er derfor skogfotografens hemmelige venn. Tåka rydder opp i skogen. Den sørger for at de nærmeste trærne kommer i forgrunnen, mens andre trær og busker forsvinner i bakgrunnen.
Etter alle bomturene har jeg ikke lenger særlig store forventninger når jeg ser skyene henge i åssidene. Slik var det også sist søndag. Men til min store overraskelse lå tåke like tjukk i det jeg passerte Damvannet. Slik fortsatte det helt til Solvang hvor vi parkerte bilen, og forholdene skulle vise seg å bli bedre og bedre etter hvert som vi besteg Vakkertjernsheia og Tverråsen. 
Heia lå akkurat i tåkehavets grenseland. I det ene øyeblikket var solen skjult bak tåkeskyene for i det neste å kaste sine stråler gjennom en myriade av mikroskopiske dråper som hang stille i luften.
Etter å ha besøkt Tverråsutsikten, som slett ikke var noen utsikt denne dagen, slapp vi oss ned den umerka stien fra Jutulhogget til Måneskinnsheia. Her var forholdene enda finere. Siden det lakket mot solnedgang, ble hele Måneskinnsheia badet i et gyllent og mykt ettermiddagslys. Det var som om hele heia var belyst av en kjempemessig softbox.
Vi ble værende en stund på heia, tok inn over oss de fine forholdene og knipset i vei med både fotografiapparat og mobiltelefon. Men det gyllne ettermiddagslyset bærer bud om at etter lys kommer mørke. Dersom vi ikke skulle bli fanget i høstmørket, var det på tide å forlate skogen.

Mer fra Finnemarka:
2022
Dersom du rusler den gamle traktorveien gjennom Småtjednskogen en sommerdag, kan det godt hende at du får kjeft når du midtveis passerer myra med de to tjernene. Den som kjefter er den mellomstore vadefuglen gluttsnipa. Den har sannsynligvis reiret sitt i nærheten og nå gjør den alt for å rette oppmerksomheten et helt annet sted.
2021
Dersom du tar den umerka stien mellom Våerroi og Hjerdalen – den som går nord for tjernene bortover dalen, kommer du før eller siden til en bekk som renner ut i Fagerhaugtjønn. Bekken kan du ikke unngå å se, den må du nemlig over. Men dersom du er ekstra oppmerksom på akkurat dette stedet, vil du kanskje legge merke til en varde på østsiden av bekken som kun består av en høy, smal og spiss stein som er plassert på høykant.
2016
Ifølge en gammel fiskeskrøne skal Tjuvtjern i Finnemarka huse en liten, men eksklusiv stamme med storørret. Inntil nå har dette vært en hemmelighet som kun noen få personer har kjent til. Det hele starter en høstdag en gang på nittitallet da tre karer strøk til skogs fra Eiksetra. De svettet og pustet opp Dritarbakkane, for på ryggen hadde de hver seg en tung bør. De skulle nemlig inn til Tverråsvannet og Goliaten med settefisk.
2014
Forrige helg var egentlig planen å rangle rundt på Jotunheimens topper eller padle nedover Vassfarets vann og elver, men slik gikk det ikke. Yr var ikke helt på vår side og dermed ble det hyttetur til Rjukan isteden. Her ble det en liten padletur mellom regnbygene, på Gaustatoppens bakside, og det var slett ikke så verst det heller.
2014
Som de fleste i Lier og omegn vet, er Goliaten en liten perle av et vann som ligger vakkert til under Tverråsen. Vannet er omkranset av glissen furuskog og har flere badevennlige svaberg. De fleste vet nok også at hytta ved Goliaten åpnet for allmennheten i fjor på disse tider. Men kanskje er det også noe ved Goliaten ikke alle vet?
2025
Den 31. august 1943 meldte Ringerikes blad den dramatiske nyheten om at budeia Anna Bragerhaugen hadde blitt stanget i hjel av en okse på Hansesprangsetra i Vassfaret. Det var hennes bror, Hans Bragerhaugen og en unggutt, som fant Anna død på setra.
2014
Du trodde kanskje dette er en helt ordinær stemorsblomst, men der tar du nok feil. Denne fant jeg høsten 2010 på Skrukkefyllhaugen i Vassfaret, bare noen få meter fra de gamle hustuftene som nå bare antyder hvor grunnmuren til huset på den lille plassen en gang stod. Det er med andre ord ikke usannsynlig at denne blomsten en gang ble plantet av Berte Skrukkefyllhaugen som bodde der fra hun ble født i 1854 til noen satte fyr på huset hennes en gang på 1890-tallet.
2025
Jeg var en smule skeptisk. Nordavinden sveipet over Østlandet med kuling i kastene. «To grader på Tverrsjøstallen - føles som minus tre». Det var Rødhette som oppdaterte meg om værmeldinga. Bare to dager tidligere hadde vi gått tur i Finnemarka i sommerklær, svette og dehydrerte. Nå var det ikke annet å gjøre enn å ta på ullundertøy, langbukse og jakke.
2014
Denne fuglen traff jeg på en liten klippe ved Langvannet midt i Jotunheimen. Den brydde seg ikke videre om meg. Den stod ganske stille og bare stirret utover vannet selv om jeg nærmet meg mer og mer. ”For en dum fugl”, tenkte jeg. ”Det er sikkert en sånn gjøk som ganske snart vil bli spist opp av et eller annet dyr”.
2014
Juni 2010 var jeg på kanotur i Vassfaret sammen med Anders Øibo. Fra Strøen trillet vi kanoen ned veien på østsiden av vassdraget mot Suluvannet. Da vi var på linje med Høgfossen, bestemte vi oss for å gå ned i lia for å ta fossen nærmere i betraktning. På vei ned gikk vi over en liten myr, og det var der jeg så det; et søkk i myra som var for stort til å være fra en elg og for bredt til å være fra et menneske. Jeg stoppet, så på Anders, og pekte.
Tilbake til toppen