Forrige helg var egentlig planen å rangle rundt på Jotunheimens topper eller padle nedover Vassfarets vann og elver, men slik gikk det ikke. Yr var ikke helt på vår side og dermed ble det hyttetur til Rjukan isteden. Her ble det en liten padletur mellom regnbygene, på Gaustatoppens bakside, og det var slett ikke så verst det heller.
Dette med bakside kan nok diskuteres, men alle som har kjørt inn Vestfjorddalen fra det sentrale Østland og sett Gaustatoppen reise seg i ensom majestet 1883 meter over havet, vil nok ha et indre bilde av hva som er forside og bakside. For Tinndølingene, som ifølge sommerportrettene til Rjukan Arbeiderblad ikke får den rette sommerfølelsen før den første vaffelen er fortært på Selstali, kan nok dette med bakside diskuteres.
Uansett; det var på Selstali padleturen startet. Her ligger vannene som perler på en snor innover det som kalles Gausdalen. Dalen bukter seg innover med Gaustatoppen og Gaustaråen på sin østre side, og på vestsiden kneiser etter hvert Bonsnosi mot himmelen. Selv om dalen er besudlet med en kraftlinje, og setrene ligger på rekke og rad innover, gjør Gaustatoppens enorme fjellside med endeløse steinrøyser og dalbunnens tette blandingsskog sitt til at man likevel får villmarksfølelsen etter noen få padletak.
Vi padlet over Selstalitjønn, Gråvåstaulvatnet og Fikstjønn før vi padlet over Aslakstaulvatnet. Der snudde vi rett før utoset der to sportsfiskere sperret vannet med fiskesnørene sine. Da hadde vi padlet og trasket tilsammen i ca. 5 kilometer. Vi kunne imidlertid ha fortsatt atskillige kilometer til over Skriustaulvatnet og Myklestaulvatnet. Kanskje hadde det til og med gått an å padle et stykke nedover Gausdøla også?
Men vi padlet oss altså tilbake til Selstali. Der hadde jeg tatt det for gitt at det skulle vafles med tanke på tinndølingenes begeistring for disse gyllenstekte godsakene, men slik gikk det ikke. Min medpadler hadde blitt våt til skinnet på grunn av en litt uheldig padleteknikk og et utett spruttrekk. Derfor bar det isteden rett hjem i dagens første regndråper til en varm dusj og en kald mojito.

Padling på Gråvåstaulvannet.

Gaustatoppen fra Selstalitjønn.

Gaustatoppen fra Selstali.

Selstali.

2014
Juni 2010 var jeg på kanotur i Vassfaret sammen med Anders Øibo. Fra Strøen trillet vi kanoen ned veien på østsiden av vassdraget mot Suluvannet. Da vi var på linje med Høgfossen, bestemte vi oss for å gå ned i lia for å ta fossen nærmere i betraktning. På vei ned gikk vi over en liten myr, og det var der jeg så det; et søkk i myra som var for stort til å være fra en elg og for bredt til å være fra et menneske. Jeg stoppet, så på Anders, og pekte.
2014
Du trodde kanskje dette er en helt ordinær stemorsblomst, men der tar du nok feil. Denne fant jeg høsten 2010 på Skrukkefyllhaugen i Vassfaret, bare noen få meter fra de gamle hustuftene som nå bare antyder hvor grunnmuren til huset på den lille plassen en gang stod. Det er med andre ord ikke usannsynlig at denne blomsten en gang ble plantet av Berte Skrukkefyllhaugen som bodde der fra hun ble født i 1854 til noen satte fyr på huset hennes en gang på 1890-tallet.
2022
Dersom du rusler den gamle traktorveien gjennom Småtjednskogen en sommerdag, kan det godt hende at du får kjeft når du midtveis passerer myra med de to tjernene. Den som kjefter er den mellomstore vadefuglen gluttsnipa. Den har sannsynligvis reiret sitt i nærheten og nå gjør den alt for å rette oppmerksomheten et helt annet sted.
2021
Dersom du tar den umerka stien mellom Våerroi og Hjerdalen – den som går nord for tjernene bortover dalen, kommer du før eller siden til en bekk som renner ut i Fagerhaugtjønn. Bekken kan du ikke unngå å se, den må du nemlig over. Men dersom du er ekstra oppmerksom på akkurat dette stedet, vil du kanskje legge merke til en varde på østsiden av bekken som kun består av en høy, smal og spiss stein som er plassert på høykant.
2014
Som de fleste i Lier og omegn vet, er Goliaten en liten perle av et vann som ligger vakkert til under Tverråsen. Vannet er omkranset av glissen furuskog og har flere badevennlige svaberg. De fleste vet nok også at hytta ved Goliaten åpnet for allmennheten i fjor på disse tider. Men kanskje er det også noe ved Goliaten ikke alle vet?
2014
Denne fuglen traff jeg på en liten klippe ved Langvannet midt i Jotunheimen. Den brydde seg ikke videre om meg. Den stod ganske stille og bare stirret utover vannet selv om jeg nærmet meg mer og mer. ”For en dum fugl”, tenkte jeg. ”Det er sikkert en sånn gjøk som ganske snart vil bli spist opp av et eller annet dyr”.
2016
Ifølge en gammel fiskeskrøne skal Tjuvtjern i Finnemarka huse en liten, men eksklusiv stamme med storørret. Inntil nå har dette vært en hemmelighet som kun noen få personer har kjent til. Det hele starter en høstdag en gang på nittitallet da tre karer strøk til skogs fra Eiksetra. De svettet og pustet opp Dritarbakkane, for på ryggen hadde de hver seg en tung bør. De skulle nemlig inn til Tverråsvannet og Goliaten med settefisk.
Tilbake til toppen