Utsikt fra Pershusfjell mot Pershusvatnet.
Jeg var en smule skeptisk. Nordavinden sveipet over Østlandet med kuling i kastene. «To grader på Tverrsjøstallen - føles som minus tre». Det var Rødhette som oppdaterte meg om værmeldinga. Bare to dager tidligere hadde vi gått tur i Finnemarka i sommerklær, svette og dehydrerte. Nå var det ikke annet å gjøre enn å ta på ullundertøy, langbukse og jakke.
Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum
Publisert: 19.08.2025
Dagens plan var å gå den klassiske turen over Pershusfjellet i de nordlige deler av Nordmarka. Turen følger det som på kartet ser ut som en egg som strekker seg fra nord til sør på vestsiden av Skarvvatnet og Pershusvatnet. Å balansere på en egg mens det er kuling i kastene er sjelden en god idé. Vi tok likevel sjansen.
Det hele skulle vise seg å bli langt mindre dramatisk enn fryktet. For det første varmet vårsolen godt, og skogen ga oss le for den verste vinden. For det andre viste det seg at stigningen fra Tverrsjøstallen og opp på fjellet bare var barnematen for oss som er vant til å starte søndagsturen med å krabbe oss opp Dritarbakkene i Finnemarka. For det tredje var ikke Pershusfjellet så mye til hverken egg eller fjell. Det er mer snakk om en skogkledd åsrygg hvor trærne skygger for utsikten mot både øst og vest det meste av veien. De fine utsiktsfotografiene du muligens har sett fra Pershusfjellet er i hovedsak fra tre til fire utsiktspunkter som dukker opp underveis over åsen.
Turen over Pershusfjellet gikk radig, selv om vi tok oss god tid på de fleste utsiktspunktene. Da fjellet var unnagjort og vi nærmet oss Finnstad, startet diskusjonen om veien tilbake. Jeg hadde sett for meg at vi skulle følge veien gjennom Sinderdalen, mens Rødhette, som for en gangs skyld hadde gjort sine egne undersøkelser, hadde sett for seg at vi skulle gå runden om østsiden av Pershusvatnet og Skarvvatnet. Turen ville ikke bli lengre enn åtte kilometer til sammen, mente hun, og det burde vi jo klare. Dette overrasket meg litt, siden jeg hadde beregnet at den korteste returen gjennom Sinderdalen skulle være omtrent på samme lengde. Vi valgte selvfølgelig rundturen. Det er generelt mye triveligere å gå langs stier enn på vei, og dessuten kunne vi få et nærmere blikk på Finstad og Holoa underveis.
Etter hvert kom det imidlertid nye meldinger om lengden på turen. Ved utløpet av Finnetjern viste plutselig appen til Rødhette at rundturen skulle være på elleve kilometer, og da vi senere passerte innløpet var runden plutselig blitt fjorten. Det viste seg til slutt at rundturen til sammen ble nøyaktig 13,6 kilometer, ifølge min smarte klokke.
Selv om Pershusfjellet ikke er veldig spektakulært som fjell, byr turen likevel på flere andre kvaliteter. For det første ligger store deler av turen innenfor Spålen og Katnosa naturreservat, og byr derfor på en urørt og glissen gammelskog av gran og furu med en frodig skogbunn. For det andre er utsikten virkelig spektakulær når den først dukker opp. Det er skogkledde åser så langt øyet kan se og vannene blinker i solen som perler på en snor. Går man rundturen om Finnstad og Holoa får man, for det tredje, med seg en god jafs kulturhistorie på veien: Den gamle finnegården Finnstad, damanleggene i utløpet av både Finntjern og Pershusvatnet, og til sist Holoa som er en gammel setergrend som ligger idyllisk til på østsiden av Skarvvannet.
Utsikt fra Pershusfjell mot Pershusvatnet, Aklangen og Katnosa.
Komme dit?
Det finnes selvfølgelig flere måter å komme seg til Pershusfjell på, men vi valgte å parkere på Tverrsjøstallen og gå derfra. For å komme oss til Tverrsjøstallen tok vi av Glassverkveien ved Esso i Jevnaker opp Svenåvegen. Du bør passe på å betale bomavgiften på kroner 70,- innen 48 timer – hvis ikke påløper både fakturaavgift på kroner 12,60 og noe de kaller Tilleggsavgift som er på hele 59,- kroner.
Bruker du GPS for å finne veien, skal du være klar over at Google Maps er ikke er særlig samarbeidsvillig. Skulle vi ha fulgt Googles veibeskrivelse til Tverrsjøstallen, ville vi ha brukt en halvtime ekstra på kjøreturen. Med andre ord kan det være et poeng å sjekke at GPS-en virkelig har funnet den raskeste veien.
Holoa.
Holoa – en seter med historie
Holoa het opprinnelig Lortholseter og opptrer navnemessig i ulike kilder med alle mulige varianter av Holo, Holoa, Lorthol osv. med og uten seter som suffiks. I Nordmarka finnes det dessuten også en annen seter som bærer navnet Holoa, og begge har omtrent den samme navnehistorikken. Den «andre» Holoa ligger øst for Fjellsjøen i Lunner kommune.
Holoa i Jevnaker er opprinnelig en setergrend hvor flere Jevnakergårder hadde tilhold i sommermånedene. I 1884 kjøpte isgrosserer Axel Wiborg Holoa. Han var en god venn av forfatteren Hans Jæger som i perioder oppholdt seg på setra for å få litt fred fra byens kjas og mas. Under et av Jægers opphold i 1893 kan Ringerikes blad syrlig melde at Hans Jæger har innlosjert seg «i en plads i Nordmarken, som heder «Lort-holoa». Dette navn har naturligen øvet en sterk tiltrekning på hr. Jæger».
Hva er egentlig Nordmarka?
Jeg må innrømme at jeg lenge trodde at Pershusfjell lå i Krogskogen – med andre ord trodde jeg at Krogskogen i hovedsak lå nord for Nordmarka. En tilfeldig titt på et kart gjorde imidlertid at jeg måtte endre mine mentale kart av skogområdene nord for Oslo.
Ifølge historikeren Tallak Mollan dukket navnet Nordmarka opp på 1700-tallet, og var opprinnelig knyttet til de skogeiendommene som fløtet tømmer til Maridalsvannet. Etter hvert som folk begynte å bruke marka til rekreasjon, ble det folks bruk av stier og løyper som bestemte hva som skulle inkluderes i Nordmarkaområdet.
Det har visstnok blitt en slags konsensus om at Nordmarka avgrenses av Oslo i Sør, bebyggelsen i Nittedal i øst og bebyggelsen i Jevnaker i nord. Det er grensen mot Krogskogen i vest det skal ha vært mest uenighet om. Her har man likevel kommet fram til at grensen starter ved Bogstadvannet og følger Langlivassdraget nordover. Deretter nordover midt i Spålen og videre til kommunegrensa til Jevnaker som den følger videre nordøstover til det ikke lenger er noe mark å snakke om. Se kart på Wikipedia.
Kilder:
Bjørnstad, Ketil (2003). Jæger : en rekonstruksjon. Aschehoug.
Hans Jæger. (1893, 30. mai). Ringerikes Blad.
Moland, Tallak (2006). Historien om Nordmarka gjennom de siste 200 år. Christiania Forlag.
Nilsen, Knut A (1988). Nordmarksboka. Grøndahl & Søn forlag A.S.
