Villstyring.no - Korsfurua på Hansesprangsetra

Den 31. august 1943 meldte Ringerikes blad den dramatiske nyheten om at budeia Anna Bragerhaugen hadde blitt stanget i hjel av en okse på Hansesprangsetra i Vassfaret. Det var hennes bror, Hans Bragerhaugen og en unggutt, som fant Anna død på setra.

Tekst og foto: Bernt Andreas Hennum

Publisert: 30.09.2025

Hans og gutten kom til setra en fredag ettermiddag, og ante straks at noe var på ferde. Kuene hadde ikke blitt melket, og Anna var ikke å se noe sted. En okse som Anna hadde til forpleining, gikk ute på vollen sammen med kuene. Da den ble oppmerksom på Hans og gutten, kom den settende etter dem. De fikk søkt tilflukt i seterbua. De hadde regnet med å finne Anna inne i bua, men der fant de bare ystegryta som stod på en kald ovn. Nå forstod Hans at det måtte ha skjedd en fæl ulykke.

Utpå kvelden klarte gutten å løpe ned til Aurdalsdammen for å ringe etter hjelp. Fra bygda kom de mannsterke. Etter mye strev fikk de overmannet oksen ut på søndagen. Det var først nå de fant Anna i skogkanten. Det var tydelig at hun blitt stanget flere ganger på vollen, videre gjennom gjerdet og ut i skogen.

Ulykken vakte stor oppsikt i sin samtid, og flere norske aviser gjenga nyheten fra Ringerikes blad i dagene etter ulykken. Historien har stadig blitt gjenfortalt i årene etterpå, og har blitt en del av Vassfarets mytologi. Alle disse gjenfortellingene har ikke alltid vært like hensynsfulle. Nyhetsartikkelen fra Ringerikes blad i 1943 var ganske nøktern. Her skrives det at da Anna ble funnet, var klærne nesten revet av henne. Det ble også skrevet at hun var nesten uten synlige tegn etter dramaet. Det var kun noen blå og svarte merker på kroppen. Nesten tretti år senere kunne man lese følgende overskrift i en lokalavis for Gjøvikområde: «Hansespranget – der okse drepte og maltrakterte budeie». Videre i artikkelen skrives det: «Men på seteren har det også dryppet blod», og det fortelles videre at de fant «henne død, ribbet for klær, og kroppen var helt maltraktert».

Anna ble funnet i skogkanten rett bak en løe på vestsiden av setervollen. Per Hohle skriver i 1973 at hun ble funnet under en liten furu, og at forbokstavene hennes og et kors ble skåret inn i stammen. Han skriver videre at «dette minnesmerket kan så vidt sees ennå». Da jeg besøkte korsfurua for første gang i 2010, var furua blitt stor og korset var fremdeles lett å se. Det var tydelig at noen hadde sørget for å vedlikeholde korset i årenes løp. I tillegg var korset malt rødt. I 2024 var, som bildet over viser, korset ikke fullt så lett å se lenger – særlig hvis du ikke er klar over at det er der. Både korset og skogen rundt setra er i ferd med å gro igjen, så du bør ikke vente for lenge hvis du vil besøke korsfura.

Rett bak denne løa ble Anna funnet. Fotografiet er fra 2010. I dag er løa i ferd med å gro igjen,

Komme dit?

Den enkleste måten å besøke Korsfura på, er å kjøre Vassfarveien innover dalen og parkere ved den gamle gården Bjørke. Her er det forholdsvis nylig anlagt parkeringsplass og en informasjonstavle. Følg stien som går langs juvet nordover, og når du er på høyde med setra, tar du til høyre på en godt opptråkka sti. Denne stien er ikke avmerka på kartet, men den er godt synlig. Furutreet ligger på venstre side av stien til setra. Selve korset vender østover mot setra. Dersom du kommer til en løe inne i et kratt eller om du kommer til setervollen uten å ha sett korset, har du enten gått forbi eller gått feil. Bruker du GPS, kan du zoome deg inn og ta peiling på løa helt vest på vollen. Furua står rett vest for denne løa. Merk for øvrig at det er to veier som kaller seg Vassfarvegen og at disse ligger ganske langt fra hverandre. Dette kan bringe deg skikkelig på villspor. Du skal kjøre den vassfarveien som går inn i selve Vassfaret forbi Aurdalsfjorden. For mer informasjon, se: https://hedalen.no/bolyst/veger/vassfarvegen-2/

Bjørnehiet ved Bjørke.

Bjørnehiet ved Bjørke

På vei opp til Hansesprangsetra er det nesten obligatorisk å gå innom bjørnehiet som ligger noen få hundre meter etter Bjørke. Det er skiltet til hiet fra stien, så det er lett å finne. Sannsynligvis er hiet Norges mest besøkte av mennesker, men minst besøkt av bjørn. På slutten av sekstitallet kan Brun og Hohle fortelle at det sannsynligvis ikke har ligget bjørn i hiet de siste tretti årene, men de holder muligheten åpen for at det kan ha ligget en og annen bjørn der i mellomkrigstiden, siden det ikke har vært fastboende på Bjørke siden 1914.

Men hvor lang tid tar det å gå til bjørnehiet? Ifølge Edvard Elsrud tar det ti minutter opp og fem minutter ned. «Er det bjønn heime, så flyr du nok ned igjen på et par minutter også» skal visstnok en hedøl en gang ha sagt til en turist.