Villstyring.no

Juni 2010 var jeg på kanotur i Vassfaret sammen med Anders Øibo. Fra Strøen trillet vi kanoen ned veien på østsiden av vassdraget mot Suluvannet. Da vi var på linje med Høgfossen, bestemte vi oss for å gå ned i lia for å ta fossen nærmere i betraktning. På vei ned gikk vi over en liten myr, og det var der jeg så det; et søkk i myra som var for stort til å være fra en elg og for bredt til å være fra et menneske. Jeg stoppet, så på Anders, og pekte.

”Tror du det er bjørn?”, sa Anders. Han hadde en lett sarkasme i stemmen og et lite hånflir på lur. Anders’ sarkasme sammen med det faktum at jeg egentlig ikke hadde gjort meg noen forhåpninger i forkant av turen at det skulle være mulig å se spor av bjørn, gjorde at jeg umiddelbart slo det hele fra meg. Det til tross for at bjørnestammen hadde tatt seg kraftig opp de siste årene, og at vi var rett i nærheten av den sagnomsuste skadebjørnen Rugg sitt gamle hi. Av den grunn tok jeg verken noen bilder av sporet eller tok meg tid til å lete etter nye spor i nærheten.

Anders og jeg fant fossen og tok den nærmere i øyesyn. Vi var begge enige om at det var en fin foss. Vi kunne også se rester av fløtningsverket som en gang i tiden ble bygget på initiativ fra en kar som ble kalt Bakkegubben og jeg kunne fortelle en halvinteressert Anders at før fløtningsverket ble bygget, ble alt tømmeret kjørt ned til der Trytetjernsbekken og Strøselva møtes, og at det var derfor det het Trytetjernsvelta der nede. Jeg betakket meg heller ikke for å fortelle den like halvinteresserte Anders at da fløteverket sto ferdig var det kun de eldste fløterne som fikk fløte tømmeret. De yngre karene med forsørgeransvar fikk slippe i tilfelle det skulle gå forferdelig galt. Noe det for øvrig ikke gjorde. Fløteverket fungerte visst helt utmerket.

Etter det gikk vi tilbake opp på veien til kanoen som stod der og ventet på tralla si. Anders nevnte at han kunne lukte vilt. Jeg kjente eimen jeg også, men unngikk å foreslå at det kunne være bjørn.